Det er få kreative der ute akkurat nå som Alex Garland. Ansvarlig for filmer som Ex machina og Utslettelse , gir Garland oss sitt tredje regiinnslag med menn, og det er ganske et tillegg til hans allerede stablede filmografi. Men Menn er heller ikke for sarte sjeler og vil være en interessant reise inn i vår egen kollektive psyke ettersom vi får flere reaksjoner fra den siste Garland-filmen. Det er én ting å si om menn, skjønt: Rory Kinnear vet som faen hvordan man spiller en skremmende mann.
**Spoilere for Alex Garland's Menn ligge foran.**
Alex Garlands Menn stiller oss det enkle, svært relaterte spørsmålet: Hva om menn traumatiserte andre og deretter skyldte på de de såret for sine egne problemer? En film som både skremte meg for min egen frykt for å være alene i et stort hus, så vel som frykten for å gå alene om natten, det er en utforskning av Harpers (Jessie Buckley) traumer etter døden til ektemannen hennes, James, spilt av Paapa Essiedu.
Hennes måte å takle det på er å ta en to ukers ferie til en liten by på landet, hvor hun møter en parade av menn, som alle varierer i reaksjonene deres på Harper og situasjonen hennes, og alle spilt av Rory Kinnear. Den grunnleggende handlingen til Menn er bare Harper som pakker ut sin egen smerte og opprørt over forholdet hennes til James og den uløste smerten i henne fra James’ død og skylden som ble lagt på henne av ham.
Det manifesterer seg i en serie med Rory Kinnears som hjemsøker hennes våkne øyeblikk og beskylder henne konsekvent for sine egne problemer, den mest iøynefallende av dem er når vikaren setter sine egne fristelser på Harper og klandrer henne for makten hun har over ham. Det er vanskelig å se, ikke bare fordi det er Garlands signaturstil som gjør deg urolig mens du ser historien utfolde seg, men fordi den også (i det minste for meg) brakte opp mye av min egen frykt for å eksistere i denne verden som en kvinne. Det var flere ganger jeg så Harper gå rundt om natten alene, og jeg tenkte på hvordan jeg aldri ville gjøre det.
Det er bilder i denne filmen som vil forbli med meg en stund og plage tankene mine, som at Rory Kinnear føder forskjellige versjoner av seg selv om og om igjen til han blir James, som igjen forteller Harper om hvordan alt dette er hennes feil.
Men selv med de stilistiske valgene og den vakre kinematografien til denne filmen, var jeg konstant redd for det som skulle komme. Jeg tok heldigvis feil i spådommene mine for Harper og filmen som helhet, men det er definitivt en som føles som en ny visning ville være fordelaktig nå som min første frykt og bekymring ikke er like viktig. Likevel føler jeg at dette er en film som dessverre kommer til å føles som en universell opplevelse. Jeg frykter ofte vinduer om natten for hvem som ser inn og Garland elsker å inkludere det bildet i denne filmen.
Det vanskeligste å pakke ut er den konstante skylden. Til hennes ære, kjemper Harper mot trangen til å ta på seg syndene til mennene i livet hennes og ikke internalisere dem. Men å se filmen er en konstant påminnelse om at dette er verden vi lever i. Kvinner blir stadig satt som problemet når vi bare eksisterer. Vicar-scenen er den som virkelig driver hjem kjernebudskapet til Garland Menn ved at han legger sine egne kamper med sin egen seksuelle undertrykkelse på Harper. Asker å klandre selv om hun ikke har gjort noe for å lokke ham.
Mye er måten med artister som Garland, det var øyeblikk i denne filmen hvor jeg sa Alex høyt i visningsrommet. Først og fremst når det er en kniv og en postkasse. Nest etter serien med Rory Kinnears på slutten. Den eneste virkelige frelsende nåden Harper har er venninnen Riley (Gayle Rankin) gjennom hele filmen som fortsetter å prøve å kontakte henne og hjelpe henne gjennom denne smerten, og det er fascinerende hvordan de tre kvinnene i filmen eksisterer alt innenfor mennene i både den lille landsbyen og dynamikken mellom James og Harper.
Den er ekkel, blodig, vanskelig å se, og en film som tvinger deg til å tenke på smerten som så mange kvinner er belastet med. Det er en film som jeg uunngåelig vil tenke på en god stund, omtrent som resten av Garlands arbeid, men det kommer også til å bli en interessant reise ettersom flere og flere ser den.
Garland gir oss enda en grense som skyver utforskning av selvet, sinnet og samfunnet. Bare kanskje gå inn Menn på tom mage og...ikke klokken 10 om morgenen.
(utvalgt bilde: A24)
